Fra velkomstfamilie til vertsfamilie
«Hun smeltet inn i familien og fant sin rolle nesten umiddelbart. Hun bidro der det var nødvendig, og var både interessert og oppsøkende», forteller Margrethe Hauge om hvordan hun og familien opplevde det da 16 år gamle Jennifer fra Tyskland kom for å bo hos dem i 10 måneder.
Familien fra Sotra skulle egentlig bare være velkomstfamilie, men etter bare noen dager så de at dette var en så god match at de ønsket at Jennifer skulle være hos dem hele perioden. I utgangspunktet var Margrethe veldig positiv til å være vertsfamilie da hun selv hadde vært på utveksling, men resten av familien var litt mer skeptisk, de valgte derfor i første omgang å være velkomstfamilie. Det er en familie som tar imot elevene den første tiden de er i Norge.
Prosessen startet med at de så på de ulike profilene til elevene som skulle komme til Norge, da la de spesielt merke til Jennifer og at de hadde veldig sammenfallende interesser.
«Når man skal være vertsfamilie er det viktig å finne noen som interesserer seg for det samme. Vi er for eksempel veldig glad i friluftsliv, og kunne ikke vært vertsfamilie til noen som alltid vil gå i høye hæler og ikke er interessert i å være med ut», forklarer Hauge videre.
Jennifer ble en del av familien
Jennifer deltok aktivt i familien, tok initiativ og ville prøve ulike ting og aktiviteter. Også norskspråket kom på plass i løpet av de 10 månedene. Hauge forteller at det er enkelt å bli vant til å snakke engelsk, også bare fortsette med det, men det er viktig å komme i gang og snakke norsk sammen.
«Vi tok med oss Jennifer på kino for å se Håp. Etter filmen spurte vi hva hun syntes om filmen. Da fortalte hun at hun likte filmen, men hun lurte på hvorfor de tok gift i kirken», forteller Margrethe lattermildt. «Da måtte vi forklare at gift kunne bety to ting på norsk, og det var da Jennifer sa at nå måtte vi snakke norsk sammen slik at hun lærte det skikkelig, og når hun reiste fra Norge snakket hun stril».
I etterkant har familien lært og blitt overrasket over hvor tilpassingsdyktige de egentlig er. De gikk for eksempel fra å være 3-4 rundt middagsbordet til å være 7-8. At Jennifer var vegetarianer gikk også fint, og de fikk prøvd noen spennende retter. Selv om det ble noe mer logistikkplanlegging enn de var vant til, og også en pandemi og påfølgende hjemmeskole, har opplevelsen vært utelukkende positiv.
Margrethe forstår likevel hvilke fallgruver som kan oppstå, og påpeker hvor viktig det er med en god match, å prøve seg som velkomstfamilie først kan derfor være en smart vei å gå.
«Vi vil absolutt anbefale å være vertsfamilie, men det er viktig at man finner noen med noen lunde like interesser. Det har nok alltid noe med personligheten å gjøre, hele familien ble glad i Jennifer. Som far i huset sa, det kunne vært datteren vår», avslutter Margrethe.